I vårt hus er det mange rom og du har flytta inn i det mørkeste her sitter jeg og holder deg i hånda og lar hendene snakke jeg later som om hendene vet noe om deg de sier de vet at det må gå over jeg later som om hendene mine er fulle av noe som kan få deg til å lyse

I Lina Undrum Mariussens debutsamling møter leseren to unge søstre,
to lyse streker i foreldrenes ansikt. Der den ene har åpnet seg for verden, er den andre omsluttet av et mørke. Innenfor familien, inne i huset, usynlig for andre utspiller det seg et stille, eksistensielt drama. Utenfor er elva og skogen åsted for andre, ordløse brytninger.

Diktene er konkrete, sanselige, utspørrende, og preget av et sterkt følelsesmessig nærvær. Det handler om å leve og snakke på grensa av det som føles mulig. Om undringa over ikke å kjenne seg sjøl eller hverandre igjen: Hvem er du nå, og hvem er jeg? Skal vi noen gang få ligne de vi var?